Dere krangler, skriker. Og alt jeg kan gjøre er å stirre. Prøve å skrike tilbake, men det finnes ingen oksygen. Kun tomheten og mangel på alt annet. Fanget mellom to vindusflater og gammel maling. Så fort malingen har flasset for mye og luften endelig får slippe til er jeg borte. Forsvunnet i ingenting. Og dere krangler om trivielle ting. Hvem skal lage maten i dag? Hvor er den gamle dressbuksen?
-Her er jeg, et ord. Og fremdeles eksisterer jeg ikke.
Det er alt jeg klarer å si før tomheten overtar. Skrikingen avtar aldri. Det dere hadde av kjærlighet er som meg, fanget mellom glass. Eller fanget mellom dere, ingen vil være den som knuser så det fortsetter.
-Her er jeg, vakuum. Og jeg eksisterer ikke.