Kaffekoppen er tom. Frokosten spist opp. Vi sitter mot hverandre og ler. Av alt. Av at vi ikke har vasket leiligheten på tre måneder, av hvor håpløs jeg ser ut, av hvor heldige vi er som har det bra. Man kan høre oljen som drypper fra komfyren. Som setter seg fast rundt skruknottene og kommer til å irritere oss i uker framover. For nå er det ok.
Du setter på en ny kanne kaffe. Og jeg tilbyr deg en røyk som du gladelig tar imot. Marlboro light. Eller Marlboro gold som det heter nå. Det er jo tross alt like usunt som vanlig røyk. Denne gjør oss bare litt mindre svimle. Skoene er på. Kaffekoppen fylt opp på ny. Tykke vinterjakker. Vi er så lei snø.
Det er ikke lenger noe jeg og deg, det er vi. Oss. Sammen.