I miss the smell of your shirt, the stroke of your hand, and how shit you always made me feel.

Huskeliste.
Batteri
Lyspære
Kyllingbryst
Salat
Tomat
Agurk
Paprika
Brød
Smør
Skinke
Å puste

- Hva mer vil du ha?
- Deg.

Det er en følelse, som og falle, bare at du står helt stille og ser alt du vil ha gå i stykker. Som å puste og glemme å ekshalere. Som å se og glemme å blunke. Som å føle uten fingertuppene.

Den evige letingen etter lykke resulterer i å finne noe du er så redd for å miste at ulykken alltid er tilstede.

Walking home I imagine you standing outside my door, waiting, knowing that all I want is you there.

Arriving at my door realising that my stubbornness has, yet again, condemned me into my own black hole. You are not here. And I am. Again.

This is emptiness. This is why I fall apart; why I evade outcomes that might bring some light. Constant meadow is better than white and black.

There is a slight possibility that I might, actually, love you.

I wish I existed.

I am the unknown to your equation. And you are the pi to my circle: a constant.

how to avoid a void: pretend.

Jeg har mistet kontakt med min egen tilværelse. Alt jeg sitter igjen med er en sylteagurk og smaken av behag.

All kunst er uhell, hvilket er hva jeg er.

Hun så seg rundt om i rommet, på de andre som var tilstede, og forsikret dem om at hun ikke hadde spiseforstyrrelser før hun tok seg en ny riskake. Riskaken, derimot, var en helt annen historie.

distansen vi deler tilsvarer mengden sommerfugler jeg får når jeg ser deg kjøre forbi med bussen hver morgen.

Du legger hånden mot nakken min og visker i øret at du synes jeg er vakker, før du sakte kveler ut alt jeg har av åndedrett.

Skrekken griper tak i meg idét en skygge beveger seg bak vindusruten. Glir sakte forbi som om den har stirret på oss en stund. Vinden huler en stille sang som lager gåsehud oppover hele ryggraden min. Magen vrenges i det greinene utenfor begynnere å sakte tappe på vinduet og skyggen glir tilbake på plass, og legger hånden inntil ruten. Fingrene som tapper på vinduet og øynene som så vidt kan synes. Hvordan de stirrer. Hvordan de griper tak i meg og slenger meg ned i gulvet. Hvordan frykten manifesterer seg i mitt allerede synkende hull. Hvordan du legger hodet ditt på skulderen min. Hvordan du kysser meg på halsen. Og vi forsvinner.

Det var sekundet du insisterte på at din egen kjedsomme rutine var viktigere enn meg at jeg skjønte at jeg har mistet mitt hjem og rømte. Det var sekundet du insisterte på at din egen kjedsomme rutine var viktigere enn meg at jeg skjønte at jeg har funnet hva jeg alltid har søkt.

Jeg er helt stille og vet at jeg kommer til å vinne denne diskusjonen. Merker at ordene dine presser på og vil ut, men du vil ikke tape og biter tennene sammen. Ser på meg med grønne øyne, før du ser bort igjen. Øynene mine bare smiler og ser rundt på menneskene. Stillhet.

Et minutt.

To minutter.

Fire minutter.

Du ser på meg igjen, og jeg smiler, nå med hele fjeset. Vet at stillheten endelig har gitt deg et for stort hull i magen til at du kan holde kjeft lenger. Kjenner hvordan stillheten ikke har grepet om meg i dag. Du beveger deg nærmere. Og munnen treffer min. Stillheten som flyter fra deg over i meg. Du rygger unna og ser på meg. Smiler. Vi blir enige om at denne diskusjonen endte uavgjort.

Jeg våkner og kjenner parfymen din på puten som jeg klamrer meg fast i. Merker marerittet gli bort sammen med frykten, og bli erstattet av savnet og håpløsheten. Tomheten som fyller rommet er den samme som dagen før, men ikke den samme som uken før det igjen; da alt var et vagt håp om at det kom til å bli bedre, hvilket det aldri ble. Rommet er merket av arrene av håpet som vokste seg så stort at det eksploderte i en fanfare av frykt, karbondioksyd og det og nok en gang bli forlatt. Utpustingen som ble sterkere enn innhaleringen. Og mørket som klamrer seg fast.

Når stillheten tar over finner du meg på bryggen, hvor det ihvertfall ikke er jeg som styrer stillheten, men bølgene.