Dette er alt.

Jeg våkner og kjenner parfymen din på puten som jeg klamrer meg fast i. Merker marerittet gli bort sammen med frykten, og bli erstattet av savnet og håpløsheten. Tomheten som fyller rommet er den samme som dagen før, men ikke den samme som uken før det igjen; da alt var et vagt håp om at det kom til å bli bedre, hvilket det aldri ble. Rommet er merket av arrene av håpet som vokste seg så stort at det eksploderte i en fanfare av frykt, karbondioksyd og det og nok en gang bli forlatt. Utpustingen som ble sterkere enn innhaleringen. Og mørket som klamrer seg fast.