Du står i døren og ser meg bryte sammen. Ser meg gråte og synke inn i hullet som griper tak i meg og tvinger meg under. Ser meg drunke i meg selv. Tårer som strømmer i mørke mascarafossefall og hender som skraper. Pusten som opphører i et forsøk på å få blodsirkulasjonen til å stoppe slik at implosjonen av hullet kan starte. Så går du.
Dagen etter våkner jeg med neseblod, og et mørkeblått hull i magen som ler av at det nok en gang har fått viljen sin.