... og du forsvinner igjen

Jeg ligger våken og puster sakte, men merker at hjertet slår for fort. Sakte glir jeg inn i søvn.

...

Jeg våkner av vekkerklokken som piper på 07:00. Mobilvekkerklokken. Jeg tar på slumre som jeg alltid gjør og merker at du ligger nærmere enn vanlig. Så nærme at jeg merker pusten din svakt på den nakne ryggen min. Jeg smiler og sovner stille inn igjen.

Klokka er 08:24, jeg må stå opp nå, om ikke blir jeg sen. Du har snudd deg bort, jeg snur meg etter og stryker deg på armen, ryggen, drar en finger sakte opp halsen og inn i håret. Selv om du sover smiler du svakt. Jeg aker meg ut av sengen din og kler på meg, går inn på badet og pusser tennene. Ser at jeg ser trøtt ut, for trøtt til å ta begynne dagen. For trøtt til å ta trikken med andre mennesker som kommer til å tenke sitt.

Jeg går ut i stuen og hører trikken rase forbi, og banner over at jeg blir fem minutter for sen nå. Stille står jeg i gangen og kalkulerer minuttene jeg har til overs. 7 minutter. Akkurat så lenge at jeg rekker og gå inn til deg igjen. Du ligger helt utpå kanten, med ene hånda di strukket ut over min pute. Jeg bøyer meg ned på knærne og kysser kinnet ditt. Du drar den slitne kroppen din innover slik at jeg kan sitte på kanten. Og jeg stryker deg, og drar hendene gjennom håret. Du smiler. Og jeg kysser deg.

Jeg må gå, sier jeg. Ingenting tilbake, bare svak puls.

Jeg liker deg.

Ha en fin dag, i svar. Og kanskje et smil.

Jeg går ut, og du er forsvunnet. Det er sol, svak morgensol som lyser igjennom syrinbuskene og kastanjetrærne. Jeg er eneste på trikkestoppet og tenner en sigarett mens jeg venter på at menneskene skal komme. På tavlen står det 5 minutter til trikken kommer, men tiden går fort og jeg rekker kun tre drag av sigaretten før den alt er framme. Den er ikke full, men det er et vennepar som okkuperer to dobbeltseter. Sitter mot hverandre og visker. Jeg stirrer på dem og vil sitte, men de flytter seg ikke.

Noen stopp senere er vi på Nationaltheatret og nesten alle går av. Jeg setter meg ned og tar fram boken min. Leser. Tenker at folk må synes jeg ser smart ut. Så løfter jeg opp hodet og de trøtte øynene mine kommer til syne, og jeg ser ikke så smart ut lenger.

Jeg er framme på jobb.

...

Jeg går hjem fra jobb.

Hjemme venter ingen. I korridoren, som alltid lukter ris og svovel, er lysene på. Det er automatiske lys, hvilket betyr at noen nettopp har gått her. Det er ikke deg, og jeg sukker ned i bakken, går mot inngangsdøren min. Dytter til med hofta mens nøkkelen er i for at den skal åpne seg, og smyger meg inn på rommet. Tar av meg jakken og sitter meg ned på sofaen. Merker at det er litt for stille. Sovner.

Jeg våkner og husker drømmen for godt. Det er samme drøm, om igjen. Du står der. Med ryggen til og rundt er alt blått. Svak grå-blå. Jeg står bak deg og vil så gjerne ta på ryggen din, men det er en spenning i luften som stopper meg. Sommerfugler i magen som er helt ville, og hjertet mitt slår for fort. Gåsehud på hele kroppen. Det begynner å blåse og håret ditt beveger seg sakte. Jeg kjenner håret mitt gli foran ansiktet og gjør det vanskelig å se. Så snur du deg litt, og smiler. Og jeg blir redd, og jeg forstår. Så våkner jeg og skjønner ikke hva det er å forstå. Bare at du kommer til å forsvinne.

Jeg har ikke spist, ikke i hele dag. Og nå er jeg sulten. Så jeg tar på meg skoene og sniker meg ut av leiligheten, ned til gatene. Setter meg ned på en benk ved siden av en overfylt søppelkasse og tenner på sigaretten min. Bare stirrer på alle som går forbi og er svimmel, men takler ellers denne dagen veldig bra. Noen stirrer tilbake på meg, og jeg møter blikkene deres i håp om at noen ser lengselen, eller tapet. Men alle bare ser fort bort og går videre. Jeg blir sittende gjennom tre røyk, før jeg reiser meg og går på butikken for å finne mat.

Jeg kjøper vann i en ny, stilig flaske som koster altfor mye til å være vann.

Ut igjen. Ser meg for før jeg går over veien. Høyre, venstre, så høyre igjen, og så går jeg. Jeg går feil vei, og aner ikke hvor jeg ender. Hjemme ligger mobiltelefonen i vesken min. Det gjør meg ikke like mye som det pleier, for det er ingen melding på den. Ikke et håp om at det er heller. Det plager meg mer enn det burde. Men i dag har jeg vært sterk, så jeg dytter tankene bort og bare går. Går fort, langt. Ser ingen i øynene på veien, bare går og går og går og går. Det blir lettere etter hvert. Ikke så vanskelig å gå over veien, ikke så vanskelig å høre om det kommer en bil eller ikke.

Og jeg tenker mens jeg går. Tenker på mobiltelefonen og hva om du sender melding, eller ringer og spør hvor jeg er. Spør om jeg vil komme, og jeg tar den ikke. Det gjør vondt å vite at jeg bryr meg så mye mer enn deg om det. For deg er det bare en kveld, for meg er det en kveld uten en kvelende demon som lever på innsiden og spiser meg opp. Og gjør meg usynlig. Tar bort alt jeg har opparbeidet. Kveler.

Du er høyere enn meg. En gang vi stod i gangen måtte jeg stå på tå for å rekke opp til munnen din. Jeg smilte av det og tenkte at nå er jeg som alle prinsessene i bøkene jeg leste da jeg var liten. Og om du klemmer meg holder du meg inntil brystkassen og jeg hører hjertet ditt. Det slår saktere enn mitt, men du puster oftere. Det er som om jeg mangler oksygen og hjertet prøver å hoppe ut av kroppen for å få tak i det. Og det gjør vondt.

Det er ikke flere hus igjen, her er det bare grønt. Jeg stopper helt opp og drikker siste skvett av vannet mitt. Tiden finnes ikke her. Dog det er mørkt er det en slags fredelig morgenstemning. Jeg setter meg ned på bakken og tenner en siste sigarett. Så lar jeg hodet falle ned i gresset, eller stien. Jeg er for svimmel nå, så jeg lukker øynene der jeg ligger. På bakken et eller annet sted langt unna alt. Og du forsvinner igjen.

Hjemme blinker mobiltelefonen blått, som om noen hadde slått på bluetooth, men det betyr bare at noen har ringt eller sendt melding.

...

Jeg stirrer opp i taket, puster sakte og merker at hjertet slår for fort. Det er ingen pust på ryggen min, det er ingen å snu seg etter. Du har ikke forsvunnet igjen, du er bare fremdeles borte.