-Det eneste som skiller oss er at jeg har hender til å plukke bort mine egne flått, og at jeg er redd for mus. Så om jeg hadde vært deg for en dag ville jeg brukt mesteparten av tiden på å sulte meg selv og gå lange turer. Kanskje jeg hadde blitt så sulten at jeg spiste en mus. Da hadde jeg ikke vært redd for dem lenger. Det hadde vært kult å være katt ... for en dag, så klart.

Det var den dagen jeg møtte deg i gangen hos psykologen. Du var postkvinne, jeg var syk. Uten ønske om å snakke med deg så jeg ned, men for sent.
-Hva gjør du her? med trykk på du-et.
-Prøver å fikse hodet mitt, vel!

Dagene gikk og vi skulle drikke kaffe.
-Du er liksom manisk depressiv, men du har godtatt det.
-Ja, det blir ikke bedre enn det her.

-Du gjør det igjen. Gir meg grunner til å rygge unna, gir meg grunner til å skade deg som du håper jeg ikke skal gjøre, oppfyller alt hat og anger du har i kroppen. Denne paralysatoren som paralyserer alt i nærheten av deg med en gang noe kommer for nært. Mens du håper, later, håper, later som om alt fungerer. Når sannheten er at alt ødelegger deg og dette er alt du har, sier hun til seg selv.

Du griper tak i armen min og sleper meg avgårde. Inn i rom, tomme og store. Hånden som griper holder for hardt, og jeg vet at alt snart er borte. Vi er brukte teposer som kun kan håpe på å bli brukt en siste gang, før vi kastes.

Vår er en ny start. Det samme hvert år. Hodet som våkner og griper tak i deg og river deg inn i sommer som er varm og lett og tripper av sted. Tar deg med til lunkne tjern i skogen hvor du kler deg naken og bryr deg ikke om at andre ser på, for å så løpe hjem og kjenne hvordan føttene blir tyngre og hvordan høstluften sniker seg inn i lungene dine og gjør pusten kald. Høsten er forandring, og du trekkes opp ved røttene og du faller uten å lande, men i frykt om at du hvert sekund nå treffer bakken og knuser. Helt. Så lander du i myk snø og kulden griper tak i deg. Gir deg tomme øyne og trekker deg inn i koma. Hvor pusten såvidt eksisterer og alt du er er en kontinuasjon av høsten. Bare tyngre, tommere, mindre.

Vår er en ny start.

- Det eneste og nå forvente er at ting sakte kommer til å bygge seg opp igjen, til en revolusjon av farger og øyner som smiler mot deg. Hvordan det hele vil falle på plass, i stedet for å falle bort. Og forsvinne inn i ingenting. Nå vil imploderingen av hjertet og sjelen virke som et fragment av et liv du allerede har levd. Det hele veier ingenting mot dette. Det som nå skjer, når det hele eksploderer tilbake på plass.

- Og dette skjer mens jeg står og ser på med mine tunge øyne fulle av syretårer som faller og etser hull i gulvet, slik at jeg igjen kan falle bort fra hva enn det er du prater om.

- Det er jo ikke det jeg mener, dummen. Jeg mener at ting kommer til å bli bra!

- Og om det ikke gjør?

- Da står du på samme plass du alltid har gjort.

- Godt å vite. Sånn i tilfelle jeg har gnagsår den dagen.

I kveld er vi gjennomsiktige og blir fanget av hva enn har skapt oss. Faller i mørket og ser den mørkerøde rosen fange oss. Med tornene ute.

Mørket siger på og alt jeg hører er hvordan ørene mine skaper ekko av pipingen veggene skaper. Hvordan alt nå går innover og faller ut av navelen som en syndeflod. Skapt av hva jeg har skapt i hvordan det skaptes.

- Hva er det du holder så tett om? Hva later du som ikke eksisterer? Det finnes ingen enklere spørsmål å svare på. Og det finnes ingen større hemmelighet.

Mens du sover ligger jeg våken og merker stundene gli forbi. Hører pusten din bli tyngre og tyngre, til du er forsvunnet. Og jeg er igjen forlatt.

- Det å fly er ikke så vanskelig, sa han, spredte lakenet sitt, og falt mot bakken.

Du var en av dem som aldri gikk med regnjakke, og jeg var en av dem som alltid hadde med seg en paraply i vesken. Det sa seg selv at vi var en god match. Der vi gikk under min paraply sammen og unngikk sølepyttene slik at tøyskoene våre ikke skulle bli for våte. Hørte regnet dunke hardt i regnstoffet som strammet hardt rundt paraplystengene. Den ene stakk litt ut, men det var helt greit for oss begge. Så lenge denne delen var bak hodene våre. Vi holdt paraplyen sammen og klagde aldri over å være våte.

Så sluttet det og regne.

- Jeg har skrevet en ny historie. Jeg tror du vil like denne.
Jeg griper tak i papirutskriftene, printet på en gammel canon-printer. Alt som står er "kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj ..." gjentatt kanskje femhundre ganger.
- Jeg tror hadde likt historien bedre om du skrev kræsj med a, og ikke æ.

Du står i døren og ser meg bryte sammen. Ser meg gråte og synke inn i hullet som griper tak i meg og tvinger meg under. Ser meg drunke i meg selv. Tårer som strømmer i mørke mascarafossefall og hender som skraper. Pusten som opphører i et forsøk på å få blodsirkulasjonen til å stoppe slik at implosjonen av hullet kan starte. Så går du.

Dagen etter våkner jeg med neseblod, og et mørkeblått hull i magen som ler av at det nok en gang har fått viljen sin.

Du sang det ut i rommet, som om det var tomt.
- Jeg husker fremdeles smaken av håret ditt. Hvordan det vrengte seg rundt og ikke fikk puste. At det var like mørkesky som deg. At det også ville rømme fra meg.
Dagen etter klippet jeg meg kort og sendte hårlokkene i ekspresspost til deg, med en lapp.
- Det var ikke håret som ville rømme. Det var hodet det satt fast i.

Vi går på tipptå på stjernene, og du har ikke smilt til meg på tretten dager.

Mørket faller i takt med tomheten. Den blå himmelen som farger huden blek. De oransje gatelysene som gjør skyggene flate og mangedoblet. Lydene som synker inn i seg selv og blir hule. Slitne bremseklosser som piper i natten. Her står vi nå, i natt. Og stirrer ut i ingenting. Tristheten smaker ikke på langt nær så salt som man skulle tro.

Det finnes dager hvor alt går galt og ingenting virker. Sånne dager som man skulle øsnke ikke fantes, men de gjør. Det finnes dem som må oppleve disse hele tiden. Repriser av repriser. På en kjempedårlig TV-kanal. Som om hele livet er en dårlig såpeserie på kanalen FEM. Og du vet at uansett hvor fint ting kan virke så er du egentlig gravid med din manns avdøde brors sønn. Og barnet blir født og viser seg å være en reinkarnasjon av Satan. Det finnes slike dager. Men dagene skjer kun individer, aldri hele verden samtidig. Og man ikke regner 2. verdenskrig. For det var generelt fem til syv ganske kjipe år for alle. Kanskje ikke Afrika. Men det finnes slike dager. Hvor du ikke står opp for alt er dårlig. Så du bare blir i sengen og kaldsvetter. Som om feber, bare verre. Lungebetennelse, bihulebetennelse og halsbetennelse samtidig.


Og så finnes det fine dager.

Du strekker armene opp i været og insinuerer at du har noe på hjertet, men jeg vet at det er like tomt som brødskalkene du mater til duene i parken.

Jeg lukker øynene og kjenner solen på øyelokkene. Hvordan det brenner og stikker. Hvordan verden med ett blir oransje. Det er noe annet enn kongeblå mareritt.

Det er først nå jeg innser at blikket ditt er helt tilslørt, og du er smålig rød i fjeset. Ikke den bleke tonen du pleier å være.
- Hørte du hva jeg sa? sier jeg og håper nesten at du skal si nei. Jeg angrer allerede.
- Ja. Jeg bare glemte å puste.