Vår er en ny start. Det samme hvert år. Hodet som våkner og griper tak i deg og river deg inn i sommer som er varm og lett og tripper av sted. Tar deg med til lunkne tjern i skogen hvor du kler deg naken og bryr deg ikke om at andre ser på, for å så løpe hjem og kjenne hvordan føttene blir tyngre og hvordan høstluften sniker seg inn i lungene dine og gjør pusten kald. Høsten er forandring, og du trekkes opp ved røttene og du faller uten å lande, men i frykt om at du hvert sekund nå treffer bakken og knuser. Helt. Så lander du i myk snø og kulden griper tak i deg. Gir deg tomme øyne og trekker deg inn i koma. Hvor pusten såvidt eksisterer og alt du er er en kontinuasjon av høsten. Bare tyngre, tommere, mindre.
Vår er en ny start.