Øynene koker av trøtthet. Vi har stirret i taket for lenge.
- Jeg må gå nå.
Dette er alt vi har igjen. Taket og tomheten, savnet og tapet.
- Du vil ikke ta en kopp te først?
Ordene siver ut i rommet, og jeg snur meg sakte.
- Kanskje i morgen ...
Det betyr aldri, men det får du heller finne ut av senere.