Dette er alt.

2011-08-02T09:10:00.001-07:00

Huskeliste.
Batteri
Lyspære
Kyllingbryst
Salat
Tomat
Agurk
Paprika
Brød
Smør
Skinke
Å puste

2011-05-10T19:09:00.001-07:00

- Hva mer vil du ha?
- Deg.

2011-04-29T05:12:00.001-07:00

Det er en følelse, som og falle, bare at du står helt stille og ser alt du vil ha gå i stykker. Som å puste og glemme å ekshalere. Som å se og glemme å blunke. Som å føle uten fingertuppene.

2011-04-25T13:02:00.001-07:00

Den evige letingen etter lykke resulterer i å finne noe du er så redd for å miste at ulykken alltid er tilstede.

2011-04-16T19:46:00.000-07:00

Walking home I imagine you standing outside my door, waiting, knowing that all I want is you there.

Arriving at my door realising that my stubbornness has, yet again, condemned me into my own black hole. You are not here. And I am. Again.

This is emptiness. This is why I fall apart; why I evade outcomes that might bring some light. Constant meadow is better than white and black.

2011-01-25T13:48:00.001-08:00

There is a slight possibility that I might, actually, love you.

2011-01-20T09:52:00.001-08:00

I wish I existed.

2010-12-09T14:24:00.000-08:00

I am the unknown to your equation. And you are the pi to my circle: a constant.

2010-11-15T12:52:00.000-08:00

how to avoid a void: pretend.

2010-11-13T08:25:00.001-08:00

Jeg har mistet kontakt med min egen tilværelse. Alt jeg sitter igjen med er en sylteagurk og smaken av behag.

2010-11-08T16:04:00.001-08:00

All kunst er uhell, hvilket er hva jeg er.

2010-11-02T13:13:00.000-07:00

Hun så seg rundt om i rommet, på de andre som var tilstede, og forsikret dem om at hun ikke hadde spiseforstyrrelser før hun tok seg en ny riskake. Riskaken, derimot, var en helt annen historie.

2010-11-02T03:29:00.000-07:00

distansen vi deler tilsvarer mengden sommerfugler jeg får når jeg ser deg kjøre forbi med bussen hver morgen.

2010-11-01T16:39:00.003-07:00

Du legger hånden mot nakken min og visker i øret at du synes jeg er vakker, før du sakte kveler ut alt jeg har av åndedrett.

2010-10-28T09:39:00.000-07:00

Skrekken griper tak i meg idét en skygge beveger seg bak vindusruten. Glir sakte forbi som om den har stirret på oss en stund. Vinden huler en stille sang som lager gåsehud oppover hele ryggraden min. Magen vrenges i det greinene utenfor begynnere å sakte tappe på vinduet og skyggen glir tilbake på plass, og legger hånden inntil ruten. Fingrene som tapper på vinduet og øynene som så vidt kan synes. Hvordan de stirrer. Hvordan de griper tak i meg og slenger meg ned i gulvet. Hvordan frykten manifesterer seg i mitt allerede synkende hull. Hvordan du legger hodet ditt på skulderen min. Hvordan du kysser meg på halsen. Og vi forsvinner.

2010-10-25T01:52:00.000-07:00

Det var sekundet du insisterte på at din egen kjedsomme rutine var viktigere enn meg at jeg skjønte at jeg har mistet mitt hjem og rømte. Det var sekundet du insisterte på at din egen kjedsomme rutine var viktigere enn meg at jeg skjønte at jeg har funnet hva jeg alltid har søkt.

2010-09-13T08:03:00.000-07:00

Jeg er helt stille og vet at jeg kommer til å vinne denne diskusjonen. Merker at ordene dine presser på og vil ut, men du vil ikke tape og biter tennene sammen. Ser på meg med grønne øyne, før du ser bort igjen. Øynene mine bare smiler og ser rundt på menneskene. Stillhet.

Et minutt.

To minutter.

Fire minutter.

Du ser på meg igjen, og jeg smiler, nå med hele fjeset. Vet at stillheten endelig har gitt deg et for stort hull i magen til at du kan holde kjeft lenger. Kjenner hvordan stillheten ikke har grepet om meg i dag. Du beveger deg nærmere. Og munnen treffer min. Stillheten som flyter fra deg over i meg. Du rygger unna og ser på meg. Smiler. Vi blir enige om at denne diskusjonen endte uavgjort.

2010-09-13T07:55:00.000-07:00

Jeg våkner og kjenner parfymen din på puten som jeg klamrer meg fast i. Merker marerittet gli bort sammen med frykten, og bli erstattet av savnet og håpløsheten. Tomheten som fyller rommet er den samme som dagen før, men ikke den samme som uken før det igjen; da alt var et vagt håp om at det kom til å bli bedre, hvilket det aldri ble. Rommet er merket av arrene av håpet som vokste seg så stort at det eksploderte i en fanfare av frykt, karbondioksyd og det og nok en gang bli forlatt. Utpustingen som ble sterkere enn innhaleringen. Og mørket som klamrer seg fast.

2010-09-07T14:03:00.001-07:00

Når stillheten tar over finner du meg på bryggen, hvor det ihvertfall ikke er jeg som styrer stillheten, men bølgene.

2010-09-07T14:00:00.000-07:00

-Det eneste som skiller oss er at jeg har hender til å plukke bort mine egne flått, og at jeg er redd for mus. Så om jeg hadde vært deg for en dag ville jeg brukt mesteparten av tiden på å sulte meg selv og gå lange turer. Kanskje jeg hadde blitt så sulten at jeg spiste en mus. Da hadde jeg ikke vært redd for dem lenger. Det hadde vært kult å være katt ... for en dag, så klart.

2010-09-07T12:59:00.001-07:00

Det var den dagen jeg møtte deg i gangen hos psykologen. Du var postkvinne, jeg var syk. Uten ønske om å snakke med deg så jeg ned, men for sent.
-Hva gjør du her? med trykk på du-et.
-Prøver å fikse hodet mitt, vel!

Dagene gikk og vi skulle drikke kaffe.
-Du er liksom manisk depressiv, men du har godtatt det.
-Ja, det blir ikke bedre enn det her.

2010-09-07T12:33:00.000-07:00

-Du gjør det igjen. Gir meg grunner til å rygge unna, gir meg grunner til å skade deg som du håper jeg ikke skal gjøre, oppfyller alt hat og anger du har i kroppen. Denne paralysatoren som paralyserer alt i nærheten av deg med en gang noe kommer for nært. Mens du håper, later, håper, later som om alt fungerer. Når sannheten er at alt ødelegger deg og dette er alt du har, sier hun til seg selv.

2010-09-03T17:31:00.000-07:00

Du griper tak i armen min og sleper meg avgårde. Inn i rom, tomme og store. Hånden som griper holder for hardt, og jeg vet at alt snart er borte. Vi er brukte teposer som kun kan håpe på å bli brukt en siste gang, før vi kastes.

2010-08-25T01:23:00.000-07:00

Vår er en ny start. Det samme hvert år. Hodet som våkner og griper tak i deg og river deg inn i sommer som er varm og lett og tripper av sted. Tar deg med til lunkne tjern i skogen hvor du kler deg naken og bryr deg ikke om at andre ser på, for å så løpe hjem og kjenne hvordan føttene blir tyngre og hvordan høstluften sniker seg inn i lungene dine og gjør pusten kald. Høsten er forandring, og du trekkes opp ved røttene og du faller uten å lande, men i frykt om at du hvert sekund nå treffer bakken og knuser. Helt. Så lander du i myk snø og kulden griper tak i deg. Gir deg tomme øyne og trekker deg inn i koma. Hvor pusten såvidt eksisterer og alt du er er en kontinuasjon av høsten. Bare tyngre, tommere, mindre.

Vår er en ny start.

2010-08-24T13:37:00.000-07:00

- Det eneste og nå forvente er at ting sakte kommer til å bygge seg opp igjen, til en revolusjon av farger og øyner som smiler mot deg. Hvordan det hele vil falle på plass, i stedet for å falle bort. Og forsvinne inn i ingenting. Nå vil imploderingen av hjertet og sjelen virke som et fragment av et liv du allerede har levd. Det hele veier ingenting mot dette. Det som nå skjer, når det hele eksploderer tilbake på plass.

- Og dette skjer mens jeg står og ser på med mine tunge øyne fulle av syretårer som faller og etser hull i gulvet, slik at jeg igjen kan falle bort fra hva enn det er du prater om.

- Det er jo ikke det jeg mener, dummen. Jeg mener at ting kommer til å bli bra!

- Og om det ikke gjør?

- Da står du på samme plass du alltid har gjort.

- Godt å vite. Sånn i tilfelle jeg har gnagsår den dagen.

2010-08-24T02:40:00.000-07:00

I kveld er vi gjennomsiktige og blir fanget av hva enn har skapt oss. Faller i mørket og ser den mørkerøde rosen fange oss. Med tornene ute.

2010-08-20T13:29:00.000-07:00

Mørket siger på og alt jeg hører er hvordan ørene mine skaper ekko av pipingen veggene skaper. Hvordan alt nå går innover og faller ut av navelen som en syndeflod. Skapt av hva jeg har skapt i hvordan det skaptes.

- Hva er det du holder så tett om? Hva later du som ikke eksisterer? Det finnes ingen enklere spørsmål å svare på. Og det finnes ingen større hemmelighet.

2010-08-18T02:52:00.003-07:00

Mens du sover ligger jeg våken og merker stundene gli forbi. Hører pusten din bli tyngre og tyngre, til du er forsvunnet. Og jeg er igjen forlatt.

2010-08-18T02:52:00.001-07:00

- Det å fly er ikke så vanskelig, sa han, spredte lakenet sitt, og falt mot bakken.

2010-07-29T06:13:00.000-07:00

Du var en av dem som aldri gikk med regnjakke, og jeg var en av dem som alltid hadde med seg en paraply i vesken. Det sa seg selv at vi var en god match. Der vi gikk under min paraply sammen og unngikk sølepyttene slik at tøyskoene våre ikke skulle bli for våte. Hørte regnet dunke hardt i regnstoffet som strammet hardt rundt paraplystengene. Den ene stakk litt ut, men det var helt greit for oss begge. Så lenge denne delen var bak hodene våre. Vi holdt paraplyen sammen og klagde aldri over å være våte.

Så sluttet det og regne.

2010-07-26T02:48:00.001-07:00

- Jeg har skrevet en ny historie. Jeg tror du vil like denne.
Jeg griper tak i papirutskriftene, printet på en gammel canon-printer. Alt som står er "kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj, kræsj ..." gjentatt kanskje femhundre ganger.
- Jeg tror hadde likt historien bedre om du skrev kræsj med a, og ikke æ.

2010-07-24T01:12:00.000-07:00

Du står i døren og ser meg bryte sammen. Ser meg gråte og synke inn i hullet som griper tak i meg og tvinger meg under. Ser meg drunke i meg selv. Tårer som strømmer i mørke mascarafossefall og hender som skraper. Pusten som opphører i et forsøk på å få blodsirkulasjonen til å stoppe slik at implosjonen av hullet kan starte. Så går du.

Dagen etter våkner jeg med neseblod, og et mørkeblått hull i magen som ler av at det nok en gang har fått viljen sin.

2010-07-23T11:14:00.000-07:00

Du sang det ut i rommet, som om det var tomt.
- Jeg husker fremdeles smaken av håret ditt. Hvordan det vrengte seg rundt og ikke fikk puste. At det var like mørkesky som deg. At det også ville rømme fra meg.
Dagen etter klippet jeg meg kort og sendte hårlokkene i ekspresspost til deg, med en lapp.
- Det var ikke håret som ville rømme. Det var hodet det satt fast i.

2010-07-05T13:42:00.000-07:00

Vi går på tipptå på stjernene, og du har ikke smilt til meg på tretten dager.

2010-06-24T05:02:00.000-07:00

Mørket faller i takt med tomheten. Den blå himmelen som farger huden blek. De oransje gatelysene som gjør skyggene flate og mangedoblet. Lydene som synker inn i seg selv og blir hule. Slitne bremseklosser som piper i natten. Her står vi nå, i natt. Og stirrer ut i ingenting. Tristheten smaker ikke på langt nær så salt som man skulle tro.

2010-06-23T02:17:00.000-07:00

Det finnes dager hvor alt går galt og ingenting virker. Sånne dager som man skulle øsnke ikke fantes, men de gjør. Det finnes dem som må oppleve disse hele tiden. Repriser av repriser. På en kjempedårlig TV-kanal. Som om hele livet er en dårlig såpeserie på kanalen FEM. Og du vet at uansett hvor fint ting kan virke så er du egentlig gravid med din manns avdøde brors sønn. Og barnet blir født og viser seg å være en reinkarnasjon av Satan. Det finnes slike dager. Men dagene skjer kun individer, aldri hele verden samtidig. Og man ikke regner 2. verdenskrig. For det var generelt fem til syv ganske kjipe år for alle. Kanskje ikke Afrika. Men det finnes slike dager. Hvor du ikke står opp for alt er dårlig. Så du bare blir i sengen og kaldsvetter. Som om feber, bare verre. Lungebetennelse, bihulebetennelse og halsbetennelse samtidig.

Og så finnes det fine dager.

2010-06-23T02:13:00.001-07:00

Du strekker armene opp i været og insinuerer at du har noe på hjertet, men jeg vet at det er like tomt som brødskalkene du mater til duene i parken.

2010-06-11T05:35:00.001-07:00

Jeg lukker øynene og kjenner solen på øyelokkene. Hvordan det brenner og stikker. Hvordan verden med ett blir oransje. Det er noe annet enn kongeblå mareritt.

2010-06-08T04:08:00.001-07:00

Det er først nå jeg innser at blikket ditt er helt tilslørt, og du er smålig rød i fjeset. Ikke den bleke tonen du pleier å være.
- Hørte du hva jeg sa? sier jeg og håper nesten at du skal si nei. Jeg angrer allerede.
- Ja. Jeg bare glemte å puste.

2010-06-06T07:13:00.001-07:00

I en by hvor det kun er høye bygninger, finnes det ingen som ser opp.

2010-04-16T05:58:00.000-07:00

-Punktsetting er for de svake, skrev hun og backspacet punktummet.

2010-04-08T05:24:00.001-07:00

Øynene dine renner og fyller elven i hvilket jeg drukner.

2010-03-23T06:17:00.000-07:00

Ensomheten sluker oss alle, griper tak og klorer av oss huden. Strekker den tynn, skraper den ut fra under neglene sine. Ler og peker, mens koppen med te blir kaldere og kaldere. Blikket festet i parketten. Klokken som teller sekundene altfor sakte. Ønsket om at noen skal åpne en klemmedisk på Youngstorget. 10 kroner for en klem og 20 for å stryke på ryggen samtidig.

2010-03-08T01:35:00.000-08:00

Jeg går ikke lenger enn til dit jeg kommer. Hvor bekken klukker og sanden er finslipt. Havet ringer i ørene og isen flyter, som glass. Snøen som drypper og lager melodier med bekken. Og min oksygen er hjertet ditt som knuser.

2010-03-01T06:25:00.000-08:00

Du smiler skjevt og ser ned i bakken. Jeg vet hvorfor. Ser at du er usikker, men har lyst til å, for en gangs skyld, prøve. Så du smiler skjevt og ser ned i bakken. Venter på at ordene skal komme til deg. Alt jeg gjør er å vente. Ikke ett uttrykk; ingenting som røper at jeg vet hva som kommer. Sekundene går og du ser endelig opp. Du har grønne øyne og sier:
- Kommer det til å gå bra?
Jeg smiler og svarer:
- Nei.

2010-02-26T02:12:00.001-08:00

Husk: det er ikke ensomheten som dreper deg. Det klarer du fint selv.

2010-02-25T00:43:00.000-08:00

Kaffekoppen er tom. Frokosten spist opp. Vi sitter mot hverandre og ler. Av alt. Av at vi ikke har vasket leiligheten på tre måneder, av hvor håpløs jeg ser ut, av hvor heldige vi er som har det bra. Man kan høre oljen som drypper fra komfyren. Som setter seg fast rundt skruknottene og kommer til å irritere oss i uker framover. For nå er det ok.

Du setter på en ny kanne kaffe. Og jeg tilbyr deg en røyk som du gladelig tar imot. Marlboro light. Eller Marlboro gold som det heter nå. Det er jo tross alt like usunt som vanlig røyk. Denne gjør oss bare litt mindre svimle. Skoene er på. Kaffekoppen fylt opp på ny. Tykke vinterjakker. Vi er så lei snø.

Det er ikke lenger noe jeg og deg, det er vi. Oss. Sammen.

2010-02-24T02:10:00.000-08:00

Dere krangler, skriker. Og alt jeg kan gjøre er å stirre. Prøve å skrike tilbake, men det finnes ingen oksygen. Kun tomheten og mangel på alt annet. Fanget mellom to vindusflater og gammel maling. Så fort malingen har flasset for mye og luften endelig får slippe til er jeg borte. Forsvunnet i ingenting. Og dere krangler om trivielle ting. Hvem skal lage maten i dag? Hvor er den gamle dressbuksen?

-Her er jeg, et ord. Og fremdeles eksisterer jeg ikke.

Det er alt jeg klarer å si før tomheten overtar. Skrikingen avtar aldri. Det dere hadde av kjærlighet er som meg, fanget mellom glass. Eller fanget mellom dere, ingen vil være den som knuser så det fortsetter.

-Her er jeg, vakuum. Og jeg eksisterer ikke.

2010-02-23T00:31:00.000-08:00

De danser nedover, disse vakre snøfnuggene som alle vil ha bort. I luften er de vakre og på bakken er de våte, kalde og skitne. De lander i øyevippene dine. Gjør slik at maskaraen renner nedover. Det stive og kalde blikket viker ikke, til tross for dette. Du stirrer videre, inn i mine øyne. Spøkelsene danser på den blå overflaten. Dette er ikke første gang, og heller ikke siste. Det er kun et øyeblikk som ikke vil bli husket om tre år. Da alt er borte, uansett. Blikkene våre er enige. Vi vet at farvel betyr for alltid, og ikke på gjensyn.

2010-02-16T05:05:00.000-08:00

Du kommer hjem klokka 17:18 og jeg ligger og venter krøllet sammen i et hjørne. Du har vært borte så lenge. Alle overflater på kjøkkenet er skitne, fulle av støv. Av fastbrent olje og frø fra paprikakjerner. Du slenger fra deg vesken og alt virvler opp i et kaos. Luften er tykk og vanskelig å puste i. Munnen min er helt tørr, og jeg venter bare på at du skal ta på vasken og helle i meg vann. Godt og varmt vann.

Du bruker lengre tid en vanlig. Enser meg ikke et blikk; ikke så mye som en tanke. Maten er ferdiglaget klokka 18:01. Og du spiser, alene. En ensom tallerken på et skittent bord. Alt jeg kan gjøre er å vente til du ser meg, tenker på meg, forstår at du trenger meg. Livet som vaskefille er vanskelig.

2010-02-15T03:00:00.001-08:00

- Det føles så trygt her, bak denne veggen. Sa hun og smilte til seg selv. Tanken på at ingen noensinne igjen skulle få se hvem hun var gjorde henne glad. Hun hevet hodet og fanget alle solens stråler i øynene og så seg rundt etter sitt neste offer. De var der ute et sted, og ventet på henne. Ventet på ødeleggelse og hennes blå øyne som stirret dem ned. Som alltid vant.

- Det føles så trygt her, bak denne veggen. Sa han og så ned i bakken. Jentene stod i kø og alt var en lek. De stod i kø og tok på seg leppestift og ventet på at han skulle se dem. Kanskje det var de som skulle forandre ham. Gjøre han forelsket. Og han smilte såvidt til seg selv, snudde seg rundt og så den lange køen. Og alle var like hverandre.

Han danset og den fremste i køen danset med. Svingte seg rundt og lo, drakk øl. Hun stod bakerst og stirret ut i rommet. De blå øynene lyste, vinen i hånden. Han nærmet seg. Hun hadde sett på han hele kvelden. Det var noe annet der, noe som ikke kunne ødelegges.

Støvskyen la seg som tåke i rommet idet veggene falt. Blå øyne stirret og var med et rykket fremst i køen.

2010-02-13T02:41:00.000-08:00

Vi har blitt lurt. Og alt vi trodde handlet om oss, er ikke noe annet en dårlige karikaturer på en strand i St. Tropez. Ikke at det har noe å si. For det betydde ikke så mye. Ingenting, faktisk.

2010-02-01T05:23:00.000-08:00

Du er helt ok ... egentlig.

2010-01-25T13:25:00.001-08:00

Det slo ned som et lyn; ingenting er forandret allikevel. Det er bare flyttet på. Sofaen og sengen har byttet plass. Røykpakken ligger ikke på bordet. Bildene er av føtter nå. Det var slik det var hele tiden. Du ligger fremdeles ytterst i hjernebarken, jeg har bare ikke lagt merke til hodepinen på en stund. Ingenting er forandret, du har bare dratt fra meg.

2010-01-15T00:47:00.000-08:00

- Alt gynger sånn opp og ned. Vannet er så fint å kjenne under seg, kjenne rundt seg. Og så gynger alt sånn opp og ned. Og jeg svaier og er glad. Og liker alt, men spesielt vannet. Det er det som holder meg flytende. Liker du vannet?

- Jeg antar det. Men mest liker jeg deg.

- Ja, det er forståelig. Båter er nokså uimotståelige.

2010-01-12T14:18:00.000-08:00

Du er visket bort, og jeg er etterlatt med et vagt minne om hva vi var. Hva vi hadde. Hva du aldri betydde for meg.

2010-01-05T13:50:00.000-08:00

- Hvordan føles det å ikke finnes?

- Bedre.

2010-01-05T13:48:00.000-08:00

Endelig åpner du øynene og går ut av sengen, uten å legge merke til at jeg ser på deg. Det hadde vært bedre om du døde, og ikke jeg.

2010-01-04T01:16:00.000-08:00

Du tar på deg hatten og sier: Då bærer det avgåre te kjøleskapet då. Det er det du har for deg å kalle kontoret ditt for nå for tiden. Du har bare sagt det i to uker. Og jeg er lut lei. Det er da sikkert ikke så kaldt i dag, skal du se, kjære. Kjære slenger jeg på som en vane. Jaja, det e jo du så må holde ut må klagingen, så eg klagar ikkje! Jo, det gjør du.

2009-12-10T01:58:00.000-08:00

- Husk å holde deg godt fast nå. For dette kommer til å gjøre vondt. Vondere enn noe du har opplevd før.

- Er du nødt til å dra?

- Det er ingenting her jeg elsker lenger.

- Hva med meg da?

- Det er ingenting her jeg elsker lenger.

2009-12-08T04:22:00.000-08:00

Du har mistet troen på meg, og fremdeles står du her. Foran meg. Ler inni deg, og ser tom ut på utsiden. Jeg vet at det er nå alt forandres, men det var ingen som forberedte meg på dette. Ingen som sa at dette skjer.

- I livet kommer øyeblikk hvor man forstår at om man ikke tar en sjanse ville man vært håpløst fanget i sin egen anger og ønske om at ting var annerledes. Angrer du noe?

Du sier det så høyt. Og tankene mine skriker tilbake.

- Anger er for de svake. Angrer du noe?

- Alt

2009-12-07T05:24:00.001-08:00

Til jul ønsker jeg meg sunn fornuft, og deg.

2009-12-02T01:48:00.000-08:00

Alt er blitt blått. Neglene, huden under øynene, leppene. Øynene var heldigvis alltid blå. Det er kaldt, og ingenting føles som det gjorde. Trøttheten siger på. Som en tåke, en blå tåke. Om det enn bare hadde snødd. Så kunne kanskje tennenes klingring være mindre lytt.
- Det er slik historier ender.
Og denne historien har allerede nådd sin.

2009-12-01T05:44:00.000-08:00

Dette er alt jeg er. Verken mer eller mindre. En håndfull rustne spiker og stirrende øyne.

2009-12-01T01:25:00.000-08:00

- Føler du deg bedre nå?
- Hva i all verden tror du!?
- Så bra.

2009-11-30T03:32:00.001-08:00

Vit at ingenting blir som det var. Vit at at vi er luftbobler i vakuum som sprekker ved kontakt. Vit at vi allerede er ødelagte.

2009-11-25T04:33:00.000-08:00

- Jeg vet ikke hva jeg gjør. Sier mannen og faller bakover.
- Går det bra med deg? Sier jeg til mannen som har falt bakover.
- Nei, egentlig ikke. Jeg har jo falt bakover! Svarer mannen som har falt bakover.
- Da vet du i hvert fall hva du gjør igjen. Sier jeg og går på butikken for å handle appelsiner.

2009-11-24T06:15:00.003-08:00

Jeg hadde en venninne en gang, men hun ble kristen.

2009-11-23T00:16:00.000-08:00

- ...vi lever i et vakuum, snart må du akseptere det. Vi puster og venter. Utover det er det ikke noe mer! Bare øyeblikk med glede, øyeblikk med depresjon. Vi er ingenting uten dette, forstår du ikke? At du har opplevd stunder hvor alt var bra får være din egen sak. Man fortjener ikke å smile hver dag, det er realiteten. Alt du har opplevd er luftbobler i vakuumet. Det betyr ikke at du ikke er fanget lik som meg.

- Det får så være, men jeg vil fremdeles at du flytter ut.

2009-11-20T04:15:00.000-08:00

Du har forsvunnet. Ikke så mye som en sokk igjen. Tannbørsten, tekoppen, røykpakkene, laminatflisene på badet. Alt er borte. Ingen sukk i det jeg åpner døra og roper ut "jeg er hjemme!". Ingen kald middag på bordet og spørsmål om hvor jeg har vært. Ingenting. Kun et brev. Det går nok bra. Det er alt som står i brevet. Ikke noe hei, ikke noe hadet. Kun et "Det går nok bra.". Du har forlatt meg og alt du har å si er DET GÅR NOK BRA! Og, til tross for sinnet og tapet, tenker jeg at det gjør. Det går nok bra. Nå er det eneste som egentlig ergrer meg at jeg må lage min egen ertestuing fra nå av.

2009-11-19T06:57:00.000-08:00

Man blir lei av å lete. Om nervøsitet måles i antall hjerteslag per sekund, tror jeg det er best jeg tar en sykedag fra jobb. Så kan jeg heller bli funnet.

2009-11-10T05:58:00.001-08:00

-Kommer det til å bli bedre?
-Nei.

2009-11-03T13:25:00.000-08:00

Han ser på meg og sier:
- Hva er du gjemmer deg for? Hva løper du fra?
Ordene kommer ikke ut, og jeg bare stirrer tilbake. Øynene flakker og jeg merker at tårene bygger seg opp. Jeg ser i bakken, ser til siden, ser forbi. Helt til jeg endelig lukker øynene og ut kommer ordene:
- Skjønner du ikke at det er deg? Forstår du ingenting?
- Men jeg har da ikke gjort noe!
Vi er på det stadiet at man må gjøre noe galt for at man skal kunne føle noe. Øynene hans har ikke forlatt mine ett sekund.
- Ingenting, ingenting, ingenting, ingenting, ingenting, ingenting, ingenting ...
Jeg gjentar det til han går.

Han ser på meg og sier:
- Kommer du til å svare i dag?
- Aldri.

2009-10-30T04:49:00.000-07:00

Du bare sluker pengene mine, og gir meg en et tidspunkt. Nå, ut, bort. Skal hele livet være tidsbegrenset nå, skal alt måles i mikrosekunder?

Jævla parkeringsautomat.

2009-10-29T04:59:00.000-07:00

Du smiler og legger hodet på skakke. Lener deg nærmere. Nå skal vi kysse, og jeg er ikke klar. Sakte lukker jeg øynene, kniper dem igjen og håper det snart er over. Sekundene går, og ingenting skjer.

-Går det bra med deg?

Jeg bare går.

2009-10-28T15:10:00.001-07:00

Spenningen stiger, men stiger den nok til at jeg tør gjøre noe med det? Eller er jeg nok en gang fanget?

Skal. Skal ikke.

Mulig jeg bare er forelsket i følelsen av noe mer, enn å faktisk føle det. Føle noe. Alt ebber ut i ordet "annerledes". Enn deg?

2009-10-27T05:34:00.001-07:00

Til jul ønsker jeg meg en gyngestol som ikke kan gynge, slankepiller og et fotoalbum med bilder av deg. Kanskje vi sammen kan glemme å puste og falle bort fra hverandre. Være alene, sammen. Sitte på hver vår gyngestol som ikke gynger, spise piller og stirre i fotoalbummet. Bli så tynne at vi forsvinner.

Bli så tynne at alt som har skjedd forsvinner, lik som oss.

2009-10-26T07:04:00.000-07:00

Øynene koker av trøtthet. Vi har stirret i taket for lenge.
- Jeg må gå nå.
Dette er alt vi har igjen. Taket og tomheten, savnet og tapet.
- Du vil ikke ta en kopp te først?
Ordene siver ut i rommet, og jeg snur meg sakte.
- Kanskje i morgen ...
Det betyr aldri, men det får du heller finne ut av senere.

2009-10-20T01:32:00.000-07:00

Fingrene er ikke like stø på huden som de en gang var. Falmende og fallende.

Hvorfor er det så vanskelig å puste i samme rom som deg? Hvorfor knytter alltid hendene dine seg? Er dette å være knust?

I så fall ser jeg helst at du ikke holder hånden min lenger.

2009-10-12T14:41:00.001-07:00

Vi har kloremerker på halsen, men fortsatt biter vi ikke negler.

Kanskje det blir annerledes i morgen. Når nattens tomhet er erstattet med savn av deg. Og ingenting blir. Alt er. Dette er restene av hva som var. Dette er frigjørelse av alt tap vi inneholder. Som knuser da det endelig lander etter sin seks etasjes utflukt.

... og du forsvinner igjen

2009-06-03T09:29:00.000-07:00

Jeg ligger våken og puster sakte, men merker at hjertet slår for fort. Sakte glir jeg inn i søvn.

...

Jeg våkner av vekkerklokken som piper på 07:00. Mobilvekkerklokken. Jeg tar på slumre som jeg alltid gjør og merker at du ligger nærmere enn vanlig. Så nærme at jeg merker pusten din svakt på den nakne ryggen min. Jeg smiler og sovner stille inn igjen.

Klokka er 08:24, jeg må stå opp nå, om ikke blir jeg sen. Du har snudd deg bort, jeg snur meg etter og stryker deg på armen, ryggen, drar en finger sakte opp halsen og inn i håret. Selv om du sover smiler du svakt. Jeg aker meg ut av sengen din og kler på meg, går inn på badet og pusser tennene. Ser at jeg ser trøtt ut, for trøtt til å ta begynne dagen. For trøtt til å ta trikken med andre mennesker som kommer til å tenke sitt.

Jeg går ut i stuen og hører trikken rase forbi, og banner over at jeg blir fem minutter for sen nå. Stille står jeg i gangen og kalkulerer minuttene jeg har til overs. 7 minutter. Akkurat så lenge at jeg rekker og gå inn til deg igjen. Du ligger helt utpå kanten, med ene hånda di strukket ut over min pute. Jeg bøyer meg ned på knærne og kysser kinnet ditt. Du drar den slitne kroppen din innover slik at jeg kan sitte på kanten. Og jeg stryker deg, og drar hendene gjennom håret. Du smiler. Og jeg kysser deg.

Jeg må gå, sier jeg. Ingenting tilbake, bare svak puls.

Jeg liker deg.

Ha en fin dag, i svar. Og kanskje et smil.

Jeg går ut, og du er forsvunnet. Det er sol, svak morgensol som lyser igjennom syrinbuskene og kastanjetrærne. Jeg er eneste på trikkestoppet og tenner en sigarett mens jeg venter på at menneskene skal komme. På tavlen står det 5 minutter til trikken kommer, men tiden går fort og jeg rekker kun tre drag av sigaretten før den alt er framme. Den er ikke full, men det er et vennepar som okkuperer to dobbeltseter. Sitter mot hverandre og visker. Jeg stirrer på dem og vil sitte, men de flytter seg ikke.

Noen stopp senere er vi på Nationaltheatret og nesten alle går av. Jeg setter meg ned og tar fram boken min. Leser. Tenker at folk må synes jeg ser smart ut. Så løfter jeg opp hodet og de trøtte øynene mine kommer til syne, og jeg ser ikke så smart ut lenger.

Jeg er framme på jobb.

...

Jeg går hjem fra jobb.

Hjemme venter ingen. I korridoren, som alltid lukter ris og svovel, er lysene på. Det er automatiske lys, hvilket betyr at noen nettopp har gått her. Det er ikke deg, og jeg sukker ned i bakken, går mot inngangsdøren min. Dytter til med hofta mens nøkkelen er i for at den skal åpne seg, og smyger meg inn på rommet. Tar av meg jakken og sitter meg ned på sofaen. Merker at det er litt for stille. Sovner.

Jeg våkner og husker drømmen for godt. Det er samme drøm, om igjen. Du står der. Med ryggen til og rundt er alt blått. Svak grå-blå. Jeg står bak deg og vil så gjerne ta på ryggen din, men det er en spenning i luften som stopper meg. Sommerfugler i magen som er helt ville, og hjertet mitt slår for fort. Gåsehud på hele kroppen. Det begynner å blåse og håret ditt beveger seg sakte. Jeg kjenner håret mitt gli foran ansiktet og gjør det vanskelig å se. Så snur du deg litt, og smiler. Og jeg blir redd, og jeg forstår. Så våkner jeg og skjønner ikke hva det er å forstå. Bare at du kommer til å forsvinne.

Jeg har ikke spist, ikke i hele dag. Og nå er jeg sulten. Så jeg tar på meg skoene og sniker meg ut av leiligheten, ned til gatene. Setter meg ned på en benk ved siden av en overfylt søppelkasse og tenner på sigaretten min. Bare stirrer på alle som går forbi og er svimmel, men takler ellers denne dagen veldig bra. Noen stirrer tilbake på meg, og jeg møter blikkene deres i håp om at noen ser lengselen, eller tapet. Men alle bare ser fort bort og går videre. Jeg blir sittende gjennom tre røyk, før jeg reiser meg og går på butikken for å finne mat.

Jeg kjøper vann i en ny, stilig flaske som koster altfor mye til å være vann.

Ut igjen. Ser meg for før jeg går over veien. Høyre, venstre, så høyre igjen, og så går jeg. Jeg går feil vei, og aner ikke hvor jeg ender. Hjemme ligger mobiltelefonen i vesken min. Det gjør meg ikke like mye som det pleier, for det er ingen melding på den. Ikke et håp om at det er heller. Det plager meg mer enn det burde. Men i dag har jeg vært sterk, så jeg dytter tankene bort og bare går. Går fort, langt. Ser ingen i øynene på veien, bare går og går og går og går. Det blir lettere etter hvert. Ikke så vanskelig å gå over veien, ikke så vanskelig å høre om det kommer en bil eller ikke.

Og jeg tenker mens jeg går. Tenker på mobiltelefonen og hva om du sender melding, eller ringer og spør hvor jeg er. Spør om jeg vil komme, og jeg tar den ikke. Det gjør vondt å vite at jeg bryr meg så mye mer enn deg om det. For deg er det bare en kveld, for meg er det en kveld uten en kvelende demon som lever på innsiden og spiser meg opp. Og gjør meg usynlig. Tar bort alt jeg har opparbeidet. Kveler.

Du er høyere enn meg. En gang vi stod i gangen måtte jeg stå på tå for å rekke opp til munnen din. Jeg smilte av det og tenkte at nå er jeg som alle prinsessene i bøkene jeg leste da jeg var liten. Og om du klemmer meg holder du meg inntil brystkassen og jeg hører hjertet ditt. Det slår saktere enn mitt, men du puster oftere. Det er som om jeg mangler oksygen og hjertet prøver å hoppe ut av kroppen for å få tak i det. Og det gjør vondt.

Det er ikke flere hus igjen, her er det bare grønt. Jeg stopper helt opp og drikker siste skvett av vannet mitt. Tiden finnes ikke her. Dog det er mørkt er det en slags fredelig morgenstemning. Jeg setter meg ned på bakken og tenner en siste sigarett. Så lar jeg hodet falle ned i gresset, eller stien. Jeg er for svimmel nå, så jeg lukker øynene der jeg ligger. På bakken et eller annet sted langt unna alt. Og du forsvinner igjen.

Hjemme blinker mobiltelefonen blått, som om noen hadde slått på bluetooth, men det betyr bare at noen har ringt eller sendt melding.

...

Jeg stirrer opp i taket, puster sakte og merker at hjertet slår for fort. Det er ingen pust på ryggen min, det er ingen å snu seg etter. Du har ikke forsvunnet igjen, du er bare fremdeles borte.

2009-03-03T07:11:00.000-08:00

Av og til skriver jeg. Av og til.